NSKU

 Om NSKU

NSKU organiserer barnesjakk i Oslos syd-østre bydeler, og har over 300 medlemmer fra en rekke skoler, blant annet Bekkelaget, Bjørndal, Ekeberg, Hallagerbakken, Karlsrud, Lusetjern, Nordstrand, Oppsal, Rustad, Prinsdal og Østensjø. I tillegg har vi kurs på Lambertseter gård hver torsdag for viderekomne. Torsdager fra kl. 18.30 spiller også den ”voksne” klubben, Nordstrand sjakklubb, samme sted. De siste årene har NSKUere fra 10 år og oppover deltatt i turneringer i voksenklubben.

NSKU er medlem av Ungdommens Sjakkforbund (USF) som organiserer alle sjakkspillende barn og unge i hele Norge. Oslo Sjakkrets Ungdom (OSU) organiserer Oslos unge sjakkspillere.

NSKU har mange aktiviteter i egen regi. Hver vår arrangeres en Grand Prix-turnering. De siste årene har denne funnet sted på Skøyenåsen ungdomskole. Vi har eget klubbmesterskap hvert år, stiller lag i ulike mesterskap og arrangerer turer. Klubben kan også betale støtte for deltakelse i ulike turneringer.

Historisk sett har Oslo øst hatt Norges sterkeste sjakkskoler. Oppsal skole vant på sekstitallet åtte lag-NM og ble også nordiske mestere! Skøyenåsen skole har tre lag-NM for ungdomsskoler. Tidligere var også Lambertseter Norges beste skole. NSKU arbeider aktivt for å gjenvinne både bredden og styrken fra den gang. Nordstrand og Østensjø barneskoler tok dobbeltseier i NM for barneskolelag i 2002 og Nordstrand skole vant suverent i 2003. I 2004 vant Skøyenåsen og i 2005 Nordseter NM for ungdomskolelag.

NSKU har en klar oppfatning av at en sjakklubb ikke bare skal drive med sjakk. Vi jobber derfor bevisst med at vennskap, samvær og opplevelser skal være med i alt vi foretar oss.

Skrevet 24. august 2008

 I begynnelsen...

NSKU ble stiftet 13.januar 1994 som selvstendig organisasjon. Tidligere hadde moderklubben, Nordstrand sjakklubb, organisert aktivitetene for barn og unge, og det er fortsatt nære bånd mellom de to organisasjonene.

Skrevet 5. juli 2008

 ”Ludimus effigiem belli” - Sjakk og krig

av Arne Danielsen, Norsk Sjakkblad nr. 1 2004

At sjakk er et krigsspill sier seg selv. Det gamle indiske navnet på spillet, Tschaturanga, betyr armé, og brikkenes oppstilling og styrke er en ganske presis beskrivelse av de militære forbildene i tida før kruttets oppfinnelse, med infanteri, kavaleri og vogner trukket av elefanter. Det berømte fem hundre år gamle sjakkdiktet Scacchia Ludus starter med ordene Ludimus effigiem belli – vi spiller en framstilling av krigen.

En teori er at sjakk i det gamle India ble benyttet til opplæring av militært befal, noe sjakkens militære terminologi underbygger: Angrep og forsvar, framrykking og tilbaketog, sentrum og fløyer, offer og blokade. Mange formuleringer innen militær strategi kan benyttes ordrett i sjakk, som marsjall Moltkes kjente ytring om at ”feil i hærens oppmarsj i krigens begynnelse lar seg ikke rette senere”.

Læremiddel for krig

Tidligere verdensmester Emanuel Lasker, som selv særlig utmerket seg innen psykologisk krigføring, betraktet sjakk verken som vitenskap eller kunst, men som en krig der brikkene utgjorde troppeenheter og spillerne generalene. Lasker pleide å bruke slaget ved Cannae i 216 f. Kr. som illustrasjon på eminent bruk av sjakkstrategi. Her nedkjempet karthagerne under ledelse av den geniale Hannibal en dobbelt så stor romersk styrke. Slaget ga siden Hannibal anerkjennelse som en av historiens største feltherrer, som særlig la vekt på å la alle våpenarter arbeide sammen, og han visualiserte ofte sin strategi ved hjelp av steiner på et brett.

Et tilsvarende eksempel finnes over 2000 år senere. Da Fidel Castro og hans 82 krigere i desember 1956 ventet på å seile med skuta Granma fra Mexico for å gjennomføre sitt dristige forehavende om revolusjon på Cuba, undret de fleste av de sammensvorne på om de ville komme fra landgangen i live. Da tok Che Guevara fram sjakkbrettet og viste rebellene hvordan de skulle vinne, noe han gjorde så grundig at all tvil og redsel forsvant.

Lykken var nok imidlertid langt bedre enn forstanden, for styrken havnet rett i et bakhold, der mesteparten av styrken ble meid rett ned, Che fikk selv en kule mot hjertet, men overlevde fordi den rikosjetterte mot en patroneske han hadde i brystlomma, streifet halsen hans og forsvant. Kanskje Castro utviklet dronningen altfor tidlig, og kun seiret etter et langt smertefullt parti fordi den cubanske diktatoren Batista spilte enda dårligere.

Enkelte selvhøytidelige militære har gjennom tidene også reagert negativt på at militærkunsten skulle kunne sammenliknes med et simpelt brettspill. En tysk spesialist på militærspørsmål fra mellomkrigstida protesterte offentlig mot at man satte likhetstegn mellom armeen og sjakkspillet, mens en fransk høyere offiser skrev en hel artikkelserie der han i minste detalj gjendrev alle teser om at det skulle kunne finnes den aller minste likhet mellom krig og sjakk. En ting er i hvert fall sikkert, humorister var de ikke.

Ublodig substitutt?

Men det er ikke sikkert at sjakk ble konstruert som et læremiddel for militære, kanskje spillet snarere var uttrykk for et fromt buddhistisk ønske om å skape et substitutt til krigen, en mulighet for å involvere seg i en sinnenes kamp på et langt mer sofistikert nivå uten å spille en dråpe blod.

Det mest kjente eksempelet på at sjakk faktisk har avverget krig, er fra Kroatia. Legenden forteller at det engang på nihundretallet ble spilt et sjakkparti mellom den sydslaviske fyrsten Svetoslav og dogen Peter II av Venezia. I potten lå retten til å besitte landsbyene i Dalmatia. Svetoslav vant partiet, og for å minnes triumfen inngraverte han sjakkbrettets ruter i riksvåpenet sitt, og den dag i dag finner du det røde og hvite sjakkbrettmønsteret midt i det kroatiske flagget.

Flere varianter finnes av historien, som muligens har tvilsom sannhetsgehalt, blant annet fordi Kroaterne slo Venezia i et sjøslag i år 887, og dermed ikke trengte å spille sjakk om noe som helst med venetianerne. Menneskets natur er dessverre langt mer nedrig enn i buddhistenes visjoner, og ikke minst har stormenn vanskelig for å holde seg til reglene, dessuten er de som regel svært dårlige tapere.

Dårlige tapere

Snorre forteller i Olav den Helliges saga om et sjakkparti mellom Kong Knut den Mektige og Ulv jarl i Roskilde i år 1027, der kongen regelrett bukket en springer, men så forlangte å få gjøre trekket om igjen. Da veltet jarlen hele brettet og gikk i sinne, og for det lot kongen ham snikmyrde, endatil mens Ulv befant seg i kirken. For å bøte på denne synden måtte Knut tilføre kirken store landeiendommer.

Det finnes også anekdoter der sjakk utløser full krig. Vi er fortsatt på tusentallet, men etter at Knuts danevelde var styrtet og Vilhelm Erobreren hadde grepet makten. Vilhelms to sønner Robert og Henrik var på besøk hos kong Filip I av Frankrike. Etter en høytidelig mottakelse ville gjestene spille sjakk med Filips sønn Ludvig. Midt under partiet ble Henrik forulempet av Ludvig og det brøt ut vill krangel. Henrik slo brettet i skallen på den franske kronprinsen og ville har drept ham om ikke broren grep inn. Resultatet ble krig mellom England og Frankrike, og Vilhelm og sønnenes hær erobret hele Normandie og trengte seg helt fram til Paris.

Spillende krigere

Mange av verdens største krigsherrer har elsket sjakkspillet. I det berømte Rolandskvadet fortelles om Karl den Stores forkjærlighet for sjakk, og tsar Ivan den Grusomme døde visstnok av opphisselse under et sjakkparti. Også andre feltherrer som Peter den Store og Napoleon Bonaparte var ivrige sjakkentusiaster.

Den irske sagakongen Conchubiar dyrket tre yndlingsforlystelser, slagsmål, sjakk og drikking, mens mongolherskeren Timur Lenk mente at det kun fantes to pasjoner verdig en kriger: Jakt og sjakk. Da han en dag fikk beskjed om at han hadde fått en sønn samtidig med at han satte motstanderens konge matt med tårnet, fikk gutten navnet Schackrukh – Kongetårn, og byen de spilte i ble omdøpt til Schackruki.

Da Karl XII av Sverige i 1713 satt beleiret av tyrkerne i festningen i Bender med 300 mann, brukte han tiden til å spille sjakk med minister Christian Albert Grothusen. I ett av partiene kunne han sette matt i tre trekk, da en tyrkisk kule smalt inn gjennom vinduet og knuste springeren. Karl skulle til å plassere en ny springer på feltet, men oppdaget at han kunne sette matt i fire trekk uten. Men nå plaffet en ny kule vekk en av bøndene, kongen beholdt likevel fatningen og kunne nå melde matt i fem trekk. Han befalte så den stakkars Grothusen til å forbli i rommet inntil han hadde løst alle tre oppgavene.

Er så sjakk et usunt spill, som fremmer våre sletteste, mest primitive instinkter? La oss gi siste ordet til en åndelig leder, nemlig en av de første kalifene, Omar b. Al-Khattab, som ble spurt om en troende rettmessig kunne spille sjakk. Kalifen svarte:

"Det er ingenting galt med det, for det har jo å gjøre med krig."

Skrevet 5. juli 2008

 Sjakkboksing

av Arne Danielsen, Norsk Sjakkblad nr. 3 2002

Lewis banker Tyson:
Sjakkspilleren beseiret huleboeren da Lennox Lewis banket Mike Tyson i verdensmesterkampen i tungvektsboksing i Memphis. Men har sjakken gjort Lewis til en bedre eller dårligere bokser?

Tyson banker Lewis:
Sjakkspilleren hadde lite å stille opp mot rå kraft da Mike Tyson smadret Lennox Lewis i verdensmesterkampen i tungvektsboksing i Memphis. Men har sjakken gjort Lewis til en bedre eller dårligere bokser?

Oppgjøret om tungvektstittelen i boksing i Pyramidearenaen i Memphis den 8. juni mellom Mike Tyson og Lennox Lewis har gått inn i verdenshistorien som et av de aller største noensinne.

Vanvittige summer

Økonomisk er alle rekorder slått, over nitten tusen tilskuere har hver betalt fra 250$ for de billigste billettene, til det tidobbelte for plasser ringside, nettoinntektene for arrangørene ser ut til å ha krøpet over 23 millioner dollar.

De som husker sjakk-VM i Reykjavik for tretti år siden, registrerte kanskje at mye av bråket om prispengene i forkant skyldtes at Fischer sammenliknet matchen med boksing, nærmere bestemt matchen mellom Cassius Clay (Mohammad Ali) og Sonny Listen på sekstitallet.

- Hvorfor skal boksere tjene mer enn sjakkspillere? spurte Bobby.

Sjakkspillende champ

De to gladiatorenes stilarter, slagkraft og personlige rivalisering har bidratt til den enorme oppmerksomheten. Jern-Mikes dyriske råhet, slumbølla, voldtektsforbryteren og ørebiteren versus Lennox, den tenkende bokseren, sjakkspilleren.

Lennox Lewis har i flere år vært kjent som en entusiastisk sjakkspiller, og bruker fire timer daglig på sjakk når han er i treningsleir.

- Sjakk er som boksing, du må ha en plan og bestemme hvilke trekk og kombinasjoner du skal benytte. Jeg tenker mindre når jeg bokser, fordi reaksjonstiden er så mye raskere, men noen kaller meg sjakkbokser fordi de synes jeg tenker for mye og slår for lite i ringen. Vel, det er fordi jeg må tenke ut en passende strategi for å nedkjempe motstanderen, jeg tenker og bokser samtidig, i motsetning til dem som bare hiver ut noen slag og håper å vinne.

- Ærlig talt så liker jeg ikke at han sitter der og spiller sjakk, har treneren hans, Emmanuel Steward uttalt. – Jeg mener, der sitter han i ti minutter og tenker fire trekk framover før han utfører ett, og i realiteten gjør han det samme i ringen, han tenker for mye!

Lewis er ikke enig:
- Jeg spiller ikke sjakk i ringen, jeg tenker strategisk. Har du ingen plan, kan du la være å bokse. Jeg hater å fly rundt og si at jeg skal knocke motstanderen, fordi alle kan være store i kjeften, men det blir ikke lettere å gjennomføre av den grunn.

Lære av boksing?

- Lewis er slett ingen dårlig sjakkspiller, vurderer Stormester Nigel Short etter å ha sett et par av partiene til tungvektsmesteren, - han har absolutt de riktige ideene og spiller svært logiske trekk.

Lennox Lewis mener altså at han kan bli en bedre bokser av sjakk, men kan sjakkspillere øke sin spillestyrke ved å lære av boksing?

- Ja, mener canadieren Thomas ”The Hitman” Grady, som har laget en 212 siders lærebok i sjakk med tittelen The Art of Boxing in Chess (Boksekunst i sjakk).

- Sjakk er intellektuell boksing, og når du innser det vil du forstå spillet fullt ut, påstår ”Hitman”. - Brettet er ringen, bokserne introduseres som hvit og svart, hvit slår det første slaget og svart må forsvare seg, og målet er knock out.

Grady sier selv at han har kombinert Nimzowichs prinsipper med nye oppdagelser innen boksestrategi, og planlegger ytterligere fem bind i serien Intellektuell Boksing, det første skal handle om kampstilene til de store angriperne Fischer, Kasparov og Tal.

Sjakkboksing

En legendarisk Hong Kong-basert Kung Fu-film fra åttitallet heter Mystery of Chess Boxing, opprinnelig Ninja Checkmate, der helten ønsker å lære kampsport for å hevne farens død, og innføres i Kung Fu via sjakkbrettet. Hvorvidt filmen er et endelig bevis på brorskapet mellom sjakk og boksing er imidlertid tvilsomt, en standardklisjé i mange karatefilmer ser ut til å være at man skal lære kampsport på alle andre måter enn ved å øve kampsport, som ved å lage mat eller vaske biler eller støvsuge, det kan virke litt tilfeldig hva.

Tittelen er uansett kul, og går igjen i en rekke oppfølgere, som Chess Boxing Destroyer, Chess Boxing Matrix, Grandmaster of Chess Boxing og Buddhist Fist and chess Boxing.

Den jugoslaviskfødte franske serietegneren Enki Bilal spår i sin ganske så pessimistiske science fiction Froid Equateur (Kald ekvator) at en av framtidas største og mest populære idretter blir chess boxing. Og her er det snakk om kombinert, en duathlon der utøverne først bokser på en sjakkrutet canvas til den ene slås ut, og deretter fortsetter duellen på sjakkbrettet.

Mer konkret finnes i Los Angeles en chess/ boxing club, med spilletid (?) hver lørdag morgen fra 09.00 til 12.00

Alternativ til ekstremsport

Mange i norsk sjakk har etter hvert lært å kjenne tungvektschampen Rolf Haug, som har lagt hanskene på hylla og konsentrerer seg om sjakkbrikkene. Første gang jeg møtte Rolf, under landsturneringen på Gausdal for tre år siden, spurte jeg ham hva han syntes var mest likt i boksing og sjakk.

- Dynamikken, svarte han, - når du får en åpning må du kline til, ellers er den borte igjen.

Når jeg så fulgte opp med å høre hva det var med sjakken som fascinerte ham mest, svarte han:
- Adrenalinkicket!

Dette åpner nye perspektiver for alle utøvere av ekstremsport, det være seg basehoppere, raftere, leiesoldater, fear factor, fight club etc.

Glem det! Dere trenger ikke sette livet på spill lenger, meld dere bare på i en sjakkturnering så opplever dere den samme skrekkelige følelsen uten å sette livet på spill!

Skrevet 27. Mai 2008

 Sjakk og musikk

Av Arne Danielsen, Norsk Sjakkblad

- Har dere tenkt på at musikk og sjakk egentlig går ut påre samma? I begge tilfeller ere snakk om spelling.
Bikkja lo hånlig.
- Akkurat. Og hvis jeg speller lommetennis så ere det samma det åsså?
- Du kan komponere sjakkoppgaver og musikk, men hva ereru lager i lommaria bjelleklang?
(Åttenderaden)

Jeg vet ikke hvor mange av leserne som har grublet over likhetene mellom sjakk og musikk, men jeg har i hvert fall. Se bare på språket, spille sjakk – spille musikk. Eller: Komponere symfonier – komponere tretrekkere. Andre fellesbegrep er felles: tempo, tema, utvikling, posisjon, variant/ variasjon, fase etc. etc. Og ser man etter, finner man mange andre paralleller…

Komponist og mester

Om Francois-André Danican er det sagt at han var den største sjakkspilleren blant musikere og den største komponisten blant sjakkspillere. Ikke hørt om ham? Da hjelper det kanskje å vite at kong Ludvig 13. av Frankrike ga ham kunstnernavnet PHILIDOR etter en italiensk treblåser ved navn Filidori. Philidor levde på syttenhundretallet, og regnes som den første verdensmester i sjakk, ved siden av å ha grunnlagt Opera Comique i Paris.

Nesten hundre år etter hans død, i 1882, ble Philidors minne både som sjakkmester og komponist hedret gjennom at den komiske operaen Slå Philidor! av Amédéé Dutacq ble satt opp på den selsamme scene. Handlingen utspiller seg i den berømte sjakksalongen Café de la Régence, der Philidor må gjøre alt han kan for å TAPE et sjakkparti. Det har seg så at en ung musiker ikke får sin hjertenskjær før faren har slått Philidor, altså et totalt avslag. Men Philidor bestemmer seg for å hjelpe de unge elskende og la seg slå, men den grumme svigerfar in spe spiller så utrolig dårlig at oppgaven er omtrent umulig…

Philidors kobling mellom sjakk og musikk dukker opp igjen så sent som i 1965, da Paul Reif komponerer sitt tretten minutter lange stykke for kammerorkester: Philidors forsvar: et musikalsk sjakkspill.

Mester og sanger

Om moskovitten Vassilij Vassilijevitsj Smyslov, som ble verdensmester i sjakk i 1957, har det blitt sagt at partiene hans utstråler harmoni på linje med hans andre lidenskap i livet, sangen. Smyslov hadde etter sigende en så god stemme at han fikk prøvesynge for Bolsjoi-operaen og var nær å bli tatt opp. Selv beskrev han beskjedent sangen kun som en hobby, men han opptrådte gjerne i forbindelse med store sjakkturneringer. Smyslov, som hadde den store italienske tenoren Caruso som sitt forbilde, så på sjakk som en kunstart på lik linje med musikk.

En som drev det enda lenger som musiker var stormester Mark Jevgenjevitsj Taimanov, en berømt konsertpianist utdannet ved Leningrad-konservatoriet. Og musikkarrieren hans fikk bokstavelig talt lide for at han ikke var en enda bedre sjakkspiller, etter de forsmedelige 0-6 nederlaget for Fischer i kandidatmatchen i 1970, straffet sovjetregimet ham blant annet ved å nekte ham å opptre foran flygelet. Hans berømte motstander, Fischer altså, skal for øvrig ha påberopt seg å være ”verdens største sanger, større enn Sinatra”, uten at vi kan huske å ha hørt noe som kan bekrefte påstanden

Sjakk som musikk

Sjakk har gjennom tiden inspirert mange komponister til å lage ulike musikkstykker. Som i Philidors forsvar.., er enkelte stykker inspirert av ulike åpningssystemer, i 1992 ble for eksempel Ben Oni for fløyte, klarinett og cello lansert av Juan Maria Solare. Solare har også tatt for seg femten ulike elementer innen sjakken som isolerte bønder, tidsnød og fianchetto i verket Zugzwang (trekktvang), dedikert til stormester Lothar Schmid, hoveddommer i flere verdensmesterskap.

Andre stykker beskriver konkrete sjakkpartier. Kjent er balletten som tar utgangspunkt i det verdensberømte eviggrønne partiet mellom Morphy og hertugen av Brunswick. Et ferskere eksempel er den korte operaen Sketches of Chess fra 1996 for ”to sopraner og ett sjakkbrett”, som tar utgangspunkt i Ljubojevics seier over Kasparov i 1987.

Svensken Åke Parmerud skrev i 1993 stykket Jeux Imaginaires basert på det 22. partiet i verdensmesterskapet mellom Karpov og Kasparov ett år tidligere, rytmen på trommene illustrerer de første 19 trekkene. Selv har komponisten sagt at han liker å tenke på de ulike komponentene i oppbyggingen av et musikkstykke som sjakkbrikker med forskjellig styrke og angrepsmuligheter i et variert forhold til hverandre.

De mest berømte svenske sjakkmusikere er vel likevel ABBA-medlemmene Bjørn Ulveus og Benny Andersson som i 1984 skrev musikken til musikalen Chess, basert på matchen mellom Fischer og Spasski i 1972 med den kalde krigen som bakteppe.

Reunion 1968

Den aller mest konkrete miksturen av sjakk og musikk fant likevel sted i 1968 i Toronto, iscenesatt av komponisten John Cage. Cage var en meget kreativ herremann, og det påstås at etter Cage er det ikke lenger mulig å gjøre noe nytt med musikk. Cages mest berømte musikkstykke heter 4’ 33”, og går ut på at pianisten sitter fullstendig stille i drøyt fireogethalvt minutt. Poenget var å framheve publikummets egen ”musikk”, teaterhoste, rasling i juveler, kremting og annen støy.

Cage hadde lenge forsøkt å lage et tonespråk som tilsvarte feltene på sjakkbrettet. Nå hadde han fått laget et unikt brett med sensorer i hver eneste rute som kunne overføre eller kutte ut lyd sånn at ulike trekk ville påvirke og styre musikken fra et tilhørende band. Han inviterte så den franskamerikanske billedkunstneren Marcel Duchamp til et parti.

Duchamp var i likhet med Cage en kunstnerisk provokatør, kjent for å ha malt snurrbart på portrettet av Mona Lisa og fått utstilt et liggende pissoir på Guggenheim-museet i New York under tittelen Fontene. Duchamp var en fanatisk sjakkspiller, i ungdommen hadde han i lange perioder gitt opp kunstmalingen for bare å spille sjakk, og i den grad han malte, malte han bare sjakkspillere i kubistisk stil. Så langt drev han det innen sjakken at han ble tatt ut til det franske olympialaget.

Det musikalske sjakkpartiet mellom Cage og Duchamp er siden beskrevet i en bok med fotos og opptak. Ideen til partiet stammer muligens fra det 15. århundre, da en krysning mellom et sjakkbrett og spinnett skulle være oppfunnet, og der sjakkbrikkene spilte på strengene.

Samme tenkning?

Det finnes teori som sammenlikner hjernefunksjonene i forhold til sjakk, matematikk og musikk og finner sterke likhetstrekk. Undertegnede var inspirert av dette da jeg lot hovedpersonen i romanen Åttenderaden bruke musikk som middel til å huske åpningsteorietiske varianter.

I tenårene satt jeg mye og studerte åpningsteori samtidig som jeg lyttet til musikk. Mange år seinere, i en flytteprosess, fant jeg en bok av Isaak Boleslawski som jeg ikke hadde åpnet på i hvert fall tjue år. Da jeg åpnet den, strømmet de majestetiske riffene fra King Crimsons 21. Century´s schizoid man ut av den. Jeg stusset, men fant eskene med gamle LP-plater og satte på den same låta, og ganske riktig, hovedvarianten i Grünfeldindisk rant ut av høyttalerne. Er det ikke pussig?

Skrevet 5. juli 2008

 Den automatiske tyrkeren

av Arne Danielsen, Norsk Sjakkblad nr. 1 2003

Mange store tanker ble tenkt for første gang for drøyt to hundre år siden, den industrielle revolusjonen var igang, og mekanisk teknologi var i rask utvikling. Den første demonstrasjonen av Den automatiske sjakkspillende Tyrkeren i Paris falt tilfeldigvis også sammen med den første offentlige visningen av brødrene Montgolfiers varmluftsballong. Og hvis maskiner kunne fly, hvorfor ikke da også tenke?

En høstdag i det Herrens år 1769 opptrådte en illusjonist for Østerrike-Ungarns keiserlige hoff i Wien. Tryllekunstene var sant å si temmelig dårlige, og etter å ha lidd seg gjennom forestillingen, reiste en av tilskuerne seg og erklærte i alles nærvær at dette kunne han da sannelig gjøre bedre selv.

Hennes Keiserlige Majestet Maria Theresa så nysgjerrig på sin breikjeftede undersått, den trettifem år gamle vitenskapsmannen Wolfgang von Kempelen, hun lurte på hva han kunne varte opp med, og bestemte seg for å ta ham på ordet. Hun ga von Kempelen en frist på seks måneder, og han lovet på sin side å ikke sette sin fot på slottet før oppgaven var løst.

Von Kempelen tok utfordringen, og neste vår presenterte han hoffet for en merkelig konstruksjon; en utskåret trefigur i full størrelse kledd i hermelinskappe, vide bukser og med en enorm turban, sittende bak et slags kateter, en boks som var omlag 1,20 meter lang, 0,75 meter bred og 0,9 meter høy. Boksen sto på fire messingtrinser og kunne således roteres og beskues fra alle vinkler. Fronten på ”kateteret” besto av tre dører, og under disse løp en skuff i hele lengden. Figuren holdt den høyre armen utstrakt, og øynene stirret rett mot et sjakkbrett rett foran ham. I venstre hånd holdt han en lang tyrkisk pipe.

- Jeg har bygget en maskin som savner sin like, kunngjorde von Kempelen, - en automat som spiller sjakk. Foran et skeptisk publikum låste han opp dørene en etter en og viste at innsiden av boksen kun besto av tannhjul, stag og annen mekanikk, før han spurte etter en frivillig til å møte Tyrkeren til dyst. En hoffmann, grev Cobenzl, meldte seg, og von Kempelen forklarte at den mekaniske mannen måtte begynne med hvit, at greven ikke kunne ta tilbake utførte trekk, og måtte være påpasselig med å sette brikkene midt i feltet, så maskinen kunne få ordentlig tak på dem. Så trakk han opp maskinen med en enorm nøkkel.

Etter et øyeblikks total stillhet kunne man høre surringen fra et urverk inni maskinen, trefiguren vred hodet langsomt fra side til side, løftet armen og flyttet en brikke fram. Publikum var forbløffet. Og Tyrkeren var en formidabel motstander, han feide greven av brettet, raskt og aggressivt, og gjorde siden kort prosess med alle andre som forsøkte seg.

På verdensturné

Keiserinnen var fra seg av begeistring, og von Kempelen måtte vise forestillingen for resten av den keiserlige familie, for regjeringen og gjester fra inn- og utland. Automatens fantastiske spill ble en stund diskutert i hele Wien, men ble så demontert og gikk så midlertidig i glemmeboka. Først ti år senere kom det definitive gjennombruddet, da Maria Teresas etterfølger, keiser Josef II, fikk besøk av den russiske storfyrst Paul, sønn av Katarina den Store. Da keiseren funderte på hvordan han skulle underholde sin betydningsfulle gjest, kom han på automaten, og ga von Kempelen ordre om å sette den sammen igjen. Kempelen, som også hadde konstruert en talemaskin, leverte en teknisk forbedret utgave, som blant annet sa SJAKK!

Tyrkeren gjorde et så enormt inntrykk på storfyrsten at von Kempelen og hans oppfinnelse høytidelig ble invitert til Russland. Dette skulle innlede en rekke reiser til de fleste hoff i Europa og mange steder i Tyskland, Russland, Frankrike og England. Etter von Kempelens død i 1804 ble Tyrkeren kjøpt av impresarioen Maelzel, som foreviste ham i mange tyske byer, og i 1806 hadde automaten æren av å spille mot selveste Napoeleon Bonaparte i hans hovedkvarter i Schönbrunn.

En anekdote forteller at partiet, som ble spilt i en elegant salong, fikk et høytidelig og prestisjefylt preg og med mange tilskuere til stede. Plutselig gjorde Napoleon et bevisst ulovlig trekk. Tyrkeren korrigerte det, og trakk så selv. Som svar kom et nytt ulovlig trekk, og samme prosedyre fulgte. Men tredje gang reglene ble brutt, mistet Tyrkeren tålmodigheten og kastet brikken på gulvet. Napoleon var meget fornøyd med å ha brakt automaten ut av likevekt, men var mindre blid da spillet ble fullført, maskinen vant nemlig lett.

I 1826 reiste Maelzel til USA for å tjene penger på forestillinger der, og fenomenet vakte stort oppstyr, selveste Benjamin Franklin var en gang til stede. Etter Maelzels død i 1837 byttet Tyrkeren eier flere ganger, inntil den tre år senere havnet i professor Mitchells kuriositetskabinett i Philadelphia, der den endte sin karriere i en brann i juni 1854. I mange år var man overbevist om at skapningen var gått tapt for alltid, men i 1945 fant en fransk soldat fra de allierte okkupasjonsstyrkene rent tilfeldig en tyrkisk sjakkspillerfigur med tilhørende boks i kjelleren på et gammelt hus i Wien. Mye tyder på at det var en variant av von Kempelens automat, og soldaten tok den med til Paris og fikk restaurert den.

Mysterium

Diskusjonene om hvordan maskinen virket var mange. Mange trodde virkelig at von Kempelen hadde konstruert en overlege mekanisk sjakkspiller. I dag virker på at noe sånt kunne skje på syttenhundretallet som svært usannsynlig, det er for eksempel ikke mer enn tjue år siden undertegnede var villig til å vedde betydelige summer på at jeg skulle knuse enhver av mine arbeidskameraters sjakkcomputere, og også gjorde det. Men mange store tanker ble tenkt for første gang for drøyt to hundre år siden, den industrielle revolusjonen var igang, og mekanisk teknologi var i rask utvikling. Den første demonstrasjonen av Tyrkeren i Paris falt tilfeldigvis også sammen med den første offentlige visningen av brødrene Montgolfiers varmluftsballong. Og hvis maskiner kunne fly, hvorfor ikke da også tenke?

Likevel tenkte noe de fleste at Tyrkeren var lureri, men fortsatt gjensto oppgaven å avsløre mysteriet. Mange teorier ble utviklet; fjernstyring, dverger, små gutter, magnetstyring eller en Gollum-aktig sjakkspiller som levde hele sitt liv inni boksen, men noen sannsynlig avsløring ble ikke presentert før på 1830-tallet. Da skrev den kjente grøsserforfatteren Edgar Allen Poe, som hadde sittet ringside på et av showene, artikkelen ”Maeltzel´s Chess-Player”, der han påviser han at dørene inn til maskinens indre alltid ble åpnet i bestemt rekkefølge, noe som tillot en person å skjule seg ved å gjennomføre bestemte kroppsbevegelser (se figur), lene seg fram når venstre dør ble gjennomlyst, synke ned i tomrommet til skuffen når denne ble åpnet, og så lene seg tilbake når de høyre dørene ble åpnet.

Det har siden kommet fram at et titalls svært dyktige sjakkspillere jobbet inni automaten gjennom alle de åra den var i funksjon, og at det blant annet var selveste Allgaier (han har sin egen undergambit i kongegambit, med tidlig springeroffer på f7) som banket Bonaparte. Tyrkeren spilte omlag 300 partier med kjente sjakkmestre og tapte kun 6. En del av disse partiene er forøvrig utgitt i bokform.

Fascinerende historie

Historien om Tyrkeren har fascinert mange opp gjennom århundrene. Allerede i 1801 ble Vaudeville-stykket ”Sjakkspilleren” satt opp i Paris, der en gammel sjakkentusiast ikke vil gifte bort datteren til en ung offiser, som på sin side lar seg smugle inn i huset i en – sjakkautomat. En annen historie forteller om en ”baron Kempelen” som forsøker å redde den polske rebelloffiser Wronski ut av Russland ved å gjemme ham inne i en sjakkautomat. Men like før de er i sikkerhet i Preussen, kommanderes automaten til de keiserlige hoffet i Petersburg for å spille mot tsarina Katarina den Store. Selvfølgelig vinner automaten. Denne historien inspirere igjen en fransk forfatter til å skrive en roman, som i 1926 ble filmet under tittelen ”I Katarina IIs skygge”, der den dårlige taper Katarina ønsker å skyte (!) automaten. En lydfilmversjon kom i 1938.

Men Tyrkeren har ikke sluttet å begeistre. Så sent som i fjor ble det utgitt en egen bok om automaten, skrevet på engelsk av Tom Standage, som forteller at han i researchfasen ble kjent med en gruppe medlemmer av det han selv kalte ”Tyrkermafiaen”, en gruppe av tryllekunstnere, sjakkeksperter og akademikere som alle var lidenskapelig interessert i alt som hadde med Tyrkeren og hans historie å gjøre.

Skrevet 5. juli 2008

 Sjakkbyen Ströbeck

Køntriartistene har sitt Nashville, muslimene sitt Mekka og Bush sitt Bagdad. Men også sjakkpilegrimene har en hellig by å valfarte til. Hvorfor ikke legge sommerturen til Schackdorf Ströbeck?

av ARNE DANIELSEN, mai 2003

Sør for Berlin, langs Bundesstrasse 79 i Sachsen-Anhalt i den vestre delen av det tidligere DDR, ligger i nærheten av byen Halberstadt landsbyen Ströbeck. Store greier er det ikke, drøyt tusen innbyggere rundt en slumrende jernbanestasjon. Stedet er likevel spesielt, det er det eneste stedet i verden som har viet seg fullt og helt til sjakkgudinnen Caïssa.

Rundt sjakkplassen

Sjakkpreget er ikke vanskelig å få øye på. Midt i byen ligger torget omgitt av pietetsfullt rekonstruerte bindingsverkhus. Det kalles bare Platz zum Schackspiel og er dominert av et gigantisk sjakkbrett der det stadig avholdes levende sjakkforestillinger der ”brikkene” er utkledt i tradisjonelle kostymer. Utslåtte gambitbønder kan da uten problemer bare trekke inn i det lokale vertshuset Gasthaus zum Schackspiel for å gruble på sine vanskjebner over et glass lokalt øl.

Ikke langt unna ligger sjakkmuseet, selvfølgelig i det gamle steintårnet, der prins Guncelin satt innesperret. Her kan man blant annet beundre fantastiske brikker fra hele verden, for eksempel i grønlandsk stil med eskimoer som kongelige, springerne er trekkhunder og tårnene er iglooer. Her er kinesiske brikker der hver av bøndene forestiller en av åtte udødelige gudeskikkelser, her er spanske conquistadorer i kamp med azteker og ellers brikker i alle mulige og umulige materialer, i merskum, onyx og krystall, for å nevne noe.

Fangen i tårnet

Opphavet til denne fantastiske sjakkinteressen ligger nesten tusen år tilbake i tiden, i det ellevte århundre, nærmere bestemt i 1011, da biskop Arnulf II. av Halberstadt returnerte fra et krigstokt med den slaviske prinsen Guncelin som fange. Biskopen puttet sin prominente fiende i arresten i et steintårn i Ströbeck, og hyrte inn lokale bønder som voktere. Allerede her har vi jo de fleste figurene på sjakkbrettet representert, en kongelig, en biskop (løper) et tårn og noen bønder.

Både fangen og vokterne kjedet seg, og prinsen ba om å få låne et trestykke og en skarp kniv. Med dette utstyret skar han ut trettito sjakkbrikker, og malte så et brett på bordet. Så lærte han fangevokterne reglene, og skaffet seg på denne måte motspillere. Dermed var det gjort, Ströbeck ble bitt av sjakkbasillen, og folk på gjennomreise visste at de alltid ville finne noen å spille med i denne landsbyen. Dette var ganske uvanlig, for på den tiden var det bare i klostrene og ved hoffet at man kjente sjakkunsten.

Sjakkplikt

Ryktet om Sjakkbyen spredte seg land og strand rundt, og de regjerende konger og biskoper ble så begeistret at de lot Ströbeck få slippe en del andre forpliktelser mot at de alltid skulle være beredt til å spille sjakk mot de herrene som reiste forbi. I hver eneste liten bondehytte skulle det til enhver tid stå brett og brikker parat for å kunne spille på øyeblikkelig varsel.

Hver gang en ny fyrste kom på tronen, måtte bøndene overrekke et sjakkspill av sølv for å bevare sin selvråderett. I 1688 startet tradisjonen med sjakk med levende brikker. Under alle kroningshøytideligheter ble ungdommer fra Ströbeck utkommandert til å more adelen med et parti sjakk gjennomført med levende brikker. Det fortelles at da hertugen og hertuginnen av Braunschweig en gang spilte mot landsbyoldermannen og hans åtteårige sønn, viste guttungen en så stor sjakkforståelse at hertugparet beholdt ham på slottet og besørget hele utdannelsen hans.

Fra det 13. til det 19. århundre fantes også en lokal og ekstra komplisert sjakkvariant i Ströbeck. Den ble kalt Curier-schack, og ble spilt på et brett med 96 felter med tolv offiserer og tolv bønder. I tillegg til de kjente offiserene fantes også en Man, en Schleich og to Curiere.

Sjakk på timeplanen

Etter som hundreårene gikk ble sjakk en mer og mer uatskillelig del av landsbyboernes tradisjoner og sedvaner. Alle brudgommer måtte for eksempel ”vinne bruden” gjennom et parti sjakk mot en utvalgt spiller, som regel oldermannen eller den kommende svigerfaren. Bryllupsgjestene fikk ikke lov til å si et ord under partiet, med unntak av å rope advarselen ”Vadder mit Rad!” hvis de syntes at ”deres” mann hadde gjort en feil. For innsatsen var høy, tapte brudgommen måtte han betale straffeskatt til bykassa. Det kunne altså være av betydning for byens finanser at oldermannen var en god spiller.

Byens seil var utformet som et sjakkspill, og prydet alle offisielle dokumenter. Sjakkbrettet har også avløst værhanen på toppen av byens kirketårn. I 1823 ble sjakk satt opp som et obligatorisk skolefag. Elevene gikk med skoleuniformer med et brodert sjakkbrett på skjorta, og måtte avlegge eksamen i både teori og praksis. Den som ikke kunne sjakkreglene ble nærmest regnet som analfabet. Den dag i dag er sjakkundervisningen obligatorisk i den Ströbeckske skolen, som til alt overmål er kalt opp etter verdensmester Dr. Emanuel Lasker.

Skrevet 5. juli 2008

 Harry Potter – verdens mest berømte sjakkspiller

”Dette er sjakk!” glefset Ronny. ”Du er nødt til å ofre noe iblant. Hvis jeg tar et skritt fram, tar hun meg – og da står du fritt til å sette kongen sjakkmatt, Harry.”

Av Mona Svenning OG Arne Danielsen – Februar 2002

Man må ha vært særdeles bortreist for ikke å ha fått med seg J. K. Rowlings fortellinger om Harry Potter, elleveåringen som havner på trolldomsskole.

Eventyrlig suksess

Det er ikke alltid like lett å forstå hvordan en enkelt romanfigur plutselig kan ta av så til de grader, men bøkene er i løpet av snaue fem år oversatt til 50 språk og trykket i mer enn 100 millioner eksemplarer, da snakker vi om litt større antall enn medlemmene i Norges Sjakkforbund.

I fjor høst kom filmen basert på den første boka, Harry Potter og de vises stein, og i slutten av februar rykket den forbi Star Wars I til å bli verdens nest mest suksessfulle film gjennom alle tider, med nærmere en milliard amerikanske dollar spilt inn, bare slått av Titanic. Den kommersielle suksessen blir enda mer eventyrlig når man tar for seg spin off-produktene som lanseres i tillegg: Samlekort, figurer, klær, godteri, spill, avtalen med Harry Potter har for eksempel blåst nytt liv i det danske Lego-konsernet.

Påvirkningen på barna har vært massiv, Harry Potter er blant annet en av favorittene som ekteskapspartner for engelske småjenter, gutta foretrakk for øvrig Lara Croft. Ikke alle har vært like fascinert, ved årsskiftet kunngjorde pastor Jack Brock i Christ Community Church i New Mexico at han hadde til hensikt å brenne hundrevis av Potter-bøker. ”Bøkene kommer til å ødelegge livet til mange unge mennesker. De oppfordrer barn til å lære om hekser og trollmenn, og det er en vederstyggelighet overfor Gud og meg”, fastslo pastoren, noe forfatteren bare ler av. ”Jeg har ikke hørt om noen som har hatt lyst til å bli heks etter å ha lest bøkene”, svarer hun.

Trolldomssjakk

I ”De vises stein” spiller Harry trolldomssjakk mot vennen Ronny, boka er tydelig inspirert av Battlechess og andre dataspill, brikkene er levende og gikk løs på hverandre,og kommer med tilrop og råd til spillerne, er ofte uenige seg i mellom; ”Ikke send meg dit, ser du ikke springeren hans? Flytt heller ham, ham har vi råd til å miste”.

På slutten av boka havner Harry, Ronny og venninnen Hermine på et gigantisk sjakkbrett med kjempebrikker, de må selv overta noen av de svarte brikkenes plasser og overvinne den hvite armeen for å nå målet, det mest dramatiske er at Ronny – den beste spilleren, som rir en springer - må ofre seg for at de andre skal kunne sette matt. Selvfølgelig klarer de brasene, og får til slutt ekstrapremie for ”det ypperste i sjakkspill Galtvort har vært vitne til på mange år”.

Egentlig handler bare en håndfull sider i boka om sjakk, de står også i en viss kontrast til resten som handler om trolldom, men uten at barna behersker sjakk ville alle de øvrige anstrengelser vært fånyttes. At sjakksidene har gjort inntrykk, kan man blant annet se på noen av omslagsillustrasjonene på bøkene, der blant annet den tyske, italienske og finske utgaven prydes av reine sjakkmotiv.

Filmatiseringen har styrket sjakkfokuset ytterligere, partiet har blitt en spektakulær og spennende scene, til tross for at filmen er langt snillere enn boka. Mens Rowling beskriver hvordan den hvite dronningen slår Ronny bevisstløs og sleper kroppen etter seg, blir han i filmen bare kastet av hesten.

Potter-sjakk og Norge

I 1831 oppdaget en bonde på den skotske øya Lewis en rekke små skikkelser i et underjordisk kammer som ble avdekket av en sandstorm. Han rømte i panikk i redsel for hva han trodde var alver, men kona overtalte ham til å gå tilbake, og småfolket viste seg da å være 93 godt bevarte sjakkbrikker skjært ut av hvalrosstann. De stammet fra 1100-tallet, og kan i dag beskues dels i British Museum og dels i nasjonalmuseet i Edinburgh.

Harry Potter-filmen har kopiert disse Lewis-brikkene, som regnes for verdens eldste. Sammenlikninger med utskjæringer på norske stavkirker viser at brikkene må være laget i Norge, sannsynligvis i Nidaros.

Fremmer sjakken

At Harry Potter fremmer sjakkinteresse, og da særlig hos barn, skulle det være liten tvil om. Flere barn sier at de liker filmen særlig godt på grunn av sjakkscenen, fordi de er så glade i sjakk, men hvordan utnytte potensialet?

Noen som åpenbart har forstått poenget er Richmond junior chess club, de har lagt ”hpotter” inn i URL-en sin, og sikret at alle som surfer på ”Harry Potter”, havner her, hjemmesiden lokker med overskriften ”School for Wizards”, ”det er fordi alle spillerne våre er trollmenn at vi vinner så mange turneringer, og noen av våre sterkeste trollmenn har blitt internasjonale mestere og stormestere.” Richmond inviterer interesserte barn til lørdagskurs eller å bli med i en online sjakkskole. Sjekk selv på: http://www.rjcc.org.uk/hpotter.htm.

Hva spilte de?

Leser man De vises stein på engelsk, kan man – som så ofte når det gjelder sjakk i litteraturen – irritere seg over upresis språkbruk, som at tårn benevnes ”castle” og ikke ”rook”, at felter kalles ”spaces” i stedet for ”squares”, og at en springer flytter ”én rute fram”.

Selve partiforløpet har verken forlag eller filmselskap gjort noe poeng av å gjengi, det er forsåvidt heller ikke noe poeng, men die hard sjakkentusiaster over hele verden har selvfølgelig lagt hodene i bløt for å finne trekkene.

En utbredt teori er at våre helter spiller Skandinavisk, på Internett lanseres blant annet varianten 1. e4 d5 2. exd5 Dxd5 3. Sc3 Dc6?? 4. Lb5!, knapt den glupeste varianten, som i så fall gjør det til en enda større prestasjon at svart faktisk vinner partiet. De som har studert sjakkscenen virkelig grundig, er enige om at svart ofrer en springer (Ronny) på h3, den blir slått av den hvite dronningen, hvoretter svarts løper (Harry) matter på c5.

Hva som skjer i mellom vet kanskje bare IM Jeremy Silman, som visstnok skal ha konstruert partiet for filmselskapet, men ting kan tyde på at ting kan ha skjedd på veien fra manus til klippebord, kameravinkler og dramaturgi er som vanlig viktigere enn sjakklogikk, dessuten – det er jo ikke sikkert at trolldomssjakken har presis de samme reglene som vår sjakk heller?

Skrevet 5. juli 2008